Vilje av stål

Setter man seg tøffe mål så trenger man ofte en vilje av stål for å gjennomføre dem. Og mitt mål om å gå ned såpass mye er faktisk ganske tøft. Det er masse fristelser som ligger som perler på snor. Men det er i slike stunder man trenger å grave dypt etter stålviljen. Skippertak er kanskje bra av og til det også, men skal man ha varige resultater så er det kun en livsstilendring som garanterer varige mål.

Og for de aller fleste så begynner den "på mandag". De aller fleste slankekurer, røykeslutter, treningsforsetter etc starter på mandag. Dette fordi vi bare skal kose oss litt i helgen først. En siste farvel med det gode liv ;) Så sulter man seg nesten til døde et par dager for så å sprekke som en dong etter kort stund. Been there , done that.
Men når man går så høyt ut på banen som jeg gjør nå , så er fallhøyden så stor at jeg ikke har råd til å misslykkes ;) Og så er det greit å gjøre det med et lite glimt i øyet også. Det gjør alltid reisen litt artigere.

Og når man først snakker om å krydre livet med det lille ekstra så er det tid for dagens røverhistorie.

Undertegnede sammen med Per Mosgaard og Odd Skauen

Dagens røver

Vi kan fortsette litt med tiden i Moss. I 1983 ble Per Mosgaard ansatt som trener. Dette var hans andre engasjement i Moss. Jeg kjente ikke noe til Per fra før, men hadde hørt at han var en ganske autoritær person. Per Mosgaard var en fantastisk trener og person. Dessverre døde Per alt for tidlig. Han ble 62 år og døde i Spania i 1996. Jeg hadde kontakt med Per helt til det siste og da han ble gravlagt i Østsiden kirke var det ikke et ledig sete. Per dominerte et rom bare med sin tilstedeværelse. Når Per snakket så lyttet man. Jeg utviklet et veldig nært vennskap til Per, og ble også godt kjent med personen utenfor kulissene. Hjertevarm og distre er de 2 første ordene jeg kommer på.
Jeg hadde vært i Moss i 1 år når Per ble ansatt, og sammen med meg spilte også en annen Fredrikstadgutt, nemlig keeper Odd Skauen. De som kjenner Odd vil påstå at han er født et kvarter for sent. For å spare utgifter så kjørte Per, Odd og jeg sammen til Moss. Oftest med Per bak rattet. Vi avtalte å møtes ved Domkirken i sentrum 1t og 15 min før trening. Allerede første trening så kom Odd raslende 2-3 min for sent. Jeg så at Per ble ganske rød på øreflippene, men han sa ingenting. Neste dag var det igjen tid for trening og Odd kom sine 2-3 min for sent igjen. I det han skal ta tak i dørhandtaket så setter Per bilen i gir og kjører ut av parkeringsplassen. Igjen utenfor står Odd som et stort spørsmålstegn. Per stopper ikke og kjører hele veien til Moss uten å nevne Odd med et ord. Etter trening kommer Odd bort til Per og spør om vi ikke så ham når vi kjørte.
Per svarte- Vi så deg, men jeg så også klokken på Domkirken. Den hadde allerede passert tidspunktet for avgang.
Etter den gangen kom alltid Odd tidsnok.