Terje Kojedal startet med trøyeholding

Jeg har akkurat kommet hjem fra kveldens old-boys kamp mot Øssia, og dette var egentlig seriefinalen.
Vi har bare seiere og ville med nok en idag vært klare seriemestere 2 runder før slutt.
Nå skal jeg ikke kjede dere med gymtimen for eldre menn men bare konstatere 2 ting. Jeg og alle andre har ikke mistet vinnerinstinktet. Bare tempo, vettet, touchen og selvinnsikten. Og når det koker forsvinner sportmensship som dugg for solen.
Alt annet er på plass. Kampen endte 2-2, men hvem bryr seg bortsett fra de som deltok i kveld.

Denne uken er det smalhans og det betyr at det blir en tøff helg uten de store utskeielsene i matveien. Mulig jeg skreller meg en drue eller 2 ispedd 3-4 rosiner. I morgen kveld blir det spinning, og nok en myte vil bli bekreftet. Menn kler ikke sykkelshorts. Spesielt ikke med innlagt bleie.
Omtrent slik ser jeg ut ( inne i mitt hode). Virkeligheten dog...

Som en skikkelig syklist har jeg selvfølgelig gått til innkjøp av sykkelsko som gir et bedre tråkk enn vanlige joggesko. Faktisk er spinning både gøy og sosialt. Og det er jo det trening skal være.

Dagens røver
Tidlig på 80-tallet var det sjelden man ble holdt i trøya men det hendte at enkelte midtstoppere benyttet seg av tjuvtrikset. Spesielt de som hadde landskamper og spilt mot mer meriterte motstandere enn oss gamper i Norge. Terje Kojedal var en slik spiller. I 1983 spilte han for Ham Kam og han forsvant til fransk fotball i 1985. Mulhouse het klubben han senere spilte for.

På våren spilte vi kamp på Briskby stadion og som spiss fikk jeg fort nærkontakt med landslagsspilleren Kojedal. Hver eneste gang så dro han meg i trøya uten at dommeren reagerte. Etter 4-5 ganger begynte jeg å bli ganske irritert. Og en irritert Rafn i gamle dager gjorde mer vondt for motstanderne enn en irritert old-boys Rafn idag. Jeg ga og tok i de fleste dueller og som regel fikk motsanderen mer vondt enn meg. Det var nesten slik at omsetningen til diverse fysioterapeuter rundt i Norge miste 20-30% av omsetningen den dagen jeg la opp ;)
Men tilbake til fighten mot Kojedal. Når han for sjette gang dro meg i trøya snudde jeg meg og så han rett inn i øya.

Drar du meg i trøya en gang til får du denne midt i trynet, sa jeg mens jeg viste ham albuen min

I neste duell fortsatte Kojedal med tjuvtrikset og helt automatisk spente jeg albuen tilbake. Jeg registerte ikke om jeg traff ham, men bare fortsatte å spille. Et par minutter etter får vi corner og jeg tar oppstilling på bakerste stolpe.
Det er en ting jeg ikke forstår med dagens FFK-lag. Hvorfor søker ikke en av spillerne mot bakerste stolpe på dødballer? Veldig ofte havner ballen der, men meget sjelden er det rød/hvit spiller der. Bare å lure seg rundt på bakerste konsekvent, og minst 1 gang i løpet av kampen så vil ballen garantert havne der.
På Briskeby fikk vi som sagt corner og jeg får stå merkelig alene. Når jeg snur meg ser jeg at Kojedal har fått en god gammeldags blåveis. Trøya mi fikk være i fred resten av kampen. Vi vant og Kojedal var ikke i dårligere stand at vi handshaket etter kampen og skiltes som venner. Jeg vant duellen og respekten den dagen, men karrieren til Kojedal ble nok endel hakk vassere enn min.
Så til syvende og sist så vant vel Kojedal ;)

God kveld i stua