Det gode liv.

Noen dager er bedre enn andre og dagens idag ble en av disse. Innrammet med en fantastisk kveldsol bestemte vi oss ( min hulde viv og jeg) for å ta en tur ut med båten. Fiskeutstyret tok vi også med oss, med et lite håp om å få noen napp i skumringstimen.
Får mange år siden fikk jeg tilnavnet "No fish Rafn" av naboene på Rubingen camping. Jeg har aldri utgjort noen stor trussel for fiskebestanden i Krogstadfjorden.

Men på dager som dette så kan fisk være fisk. Lykken er å ankre opp på fjorden og bare nyte solnedgangen sammen med min hjertevenn gjennom over 30 år.  Foran i vår Caravelle Bowrider er det en fantastisk fin sittegruppe. På dager som dette føler man virkelig at man lever og det er ingen steder i hele verden hvor sommeren er så vakker som i Norge. Vel og merke på slike dager som idag.
Det ble med en makrell, eller 2 egentlig, da en unnslapp på vei inn i båten. Imorgen er det oppstart på høstsesongen for FFK Old boys så imorgen står fotball på treningskalenderen. Fredag skal jeg slikke sår, og stelle en mørbanket kropp etter treninga. Det gjør vondt flere dager etter en fotballtrening. Ikke fordi den er spesielt hard og stygg, men mer fordi kroppen egentlig ikke har godt av den type trening. Men bryr jeg meg om det .... Nope

Treningen er i god rute og jeg har stygge planer om å allerede i august melde meg ut av klubben oss over 100 kg. Jeg vil da gå fra kategorien småfeit til i godt stand. Men det blir garantert tøft.

Dagens røver
Det bringer meg over til dagens røver. Sist fortalte jeg om Steinar Bærøe Mathisen og vi kan godt fortsett med ham. Dette var også i 1985 og vi skulle spille Europacupkamp mot Bangor City i Wales. Hjemme klarte vi kun 1-1 og vi spilte også uavgjort borte. Dermed røk vi ut mot et lag vi strengt tatt burde banket enkelt. Men etter kampen borte hadde vi en bankett og noen tok den lenger uten enn andre uten å nevne noen navn. På flyplassen står vi og venter på Gaten for avgang til Oslo ( Fornebu).

Foran meg står to vaskeekte "erke-engelskmenn". Begge iført ulastelig tweedblazere, sorte bukser med press, stivede skjortesnipper og hver sin bowlerhatt. De så ut som engelske jarler fra det øvre skiktet. Begge nippet på hver sin tekopp med den karakteristiske lillefingeren pekende 47,5 grader oppover mot skyene. Hva Steinar hadde spist eller kanskje drukket dagen før vites ikke, men han slipper en smyger som er noe av det verste jeg noengang har luktet. Jeg kan nesten sverge på at 3 ender i formasjon over flyplassen styrtet i nærmeste myr. De fleste i ca 55 m omkrets av avsenderen brekker seg , med unntak av de 2 jarlene som mest sannsynlig kom fra et godt møblert gods. Begge ser på hverandre som for å forsikre seg om at det ikke var noen av dem som hadde sendt ut denne sennepsgassen. Så uttaler den ene av dem med de strammeste lepper jeg noengang har sett på en engelskmann, "Oh shit !" Deretter setter han fra seg tekoppen og strener mot nærmeste toalett med verdens grønneste tryne.
På vei til Oslo er Steinar nok en gang "uheldig" og deler en ny "presang" med oss andre heldige flypassasjerer.
Merkelig nok syntes ikke flyvertinnene det var like morsomt. De serverte nemlig ikke mer drikkevarer den turen fra seterad 22 og bakover.

God kveld i stua