Landeveiens knekt

I dag tok jeg frem racersykkelen fra kjelleren igjen. Jeg byttet denne til meg i fjor høst. Joacim Thomassen hadde en sykkel han ikke brukte, og jeg hadde en trdemølle som bare samlet støv. Så vi byttet likt. Nå har han en tredemølle han kanskje ikke bruker og jeg en ditto sykkel. Jeg hadde min 5. tur på sykkelen idag. Det vet jeg fordi jeg bruker appen Endomondo på min Iphone. Et fantastisk program jeg anbefaler alle å laste ned. Gratisversjonen er mer enn bra nok, ihvertfall for meg. Den gir deg god statistikk på økta, og det er litt gøy å sammenligne med de tidligere turene.
Eller, det kan fort bli litt slitsomt. Jeg er ekstremt konkurransemenneske og skal selvfølgelig slå den forrige tiden HVER gang. Og idag fikk jeg uttelling. Runden er på 28,11 km, og tiden idag var over 6 min bedre enn siste turen i november 2011. Og hele 25 min raskere enn den første turen også i november 2011. Det er fremskritt som smaker godt :)

Sykkel har nemlig vært et redskap jeg har brukt ekstremt mye som ung. Jeg jobbet som avisbud for både Demokraten, F-B og til sist Aftenposten. I tillegg syklet vi både til trening og kamper. Ingen foreldre som kjørte her i gården nei. Om sommeren bodde jeg i Halden , der foreldrene mine drev bensinstasjon, og selvfølgelig syklet jeg frem og tilbake 4 ganger i uken for å trene. Sykkelen hadde jeg selv betalt for "avispengene". En DBS Winner med 10 gir.
Ikke spesielt trygt å ferdes på E6 med tynne racersykkel-dekk i møte med vogntog bare cm fra deg. At det gikk bra var bare et under. Men vår generasjon brukte heller ikke sikkerhetsbelte i bil, sykkelhjelm etc.

Dagens røver

Vi kan bevege oss tilbake til Reine Almquist igjen. Han var selvutnevnt kvakksalver og hadde en løsning på de aller fleste problemer. Hadde noen stiv nakke tok han på seg rollen som kiropraktor og "snappet" nakken på plass. Uansett hvilken skade du hadde , så hadde Reine en løsning. På den tiden så kom det også noe nymotens dekke på Sandbakken i Sarpsborg. Østfolds første kunstgressbane ble lagt. Jeg kaller det vel heller Norges største biljardbord. Det så nemlig ut som filten på et biljardbord lagt rett opp på asfalt. Banen var knallhard og ballen spratt noe helt sykt der. Var du dum nok til å sklitakle fikk du bare ta konsekvensene. Og jeg var dum nok selvfølgelig. Å tenke konsekvenser når en rund ball er involvert har aldri vært min sterkeste side. Det er ikke få ganger jeg har våknet mitt på natten for å dra lakenet ut av tidenes brannsår på utsiden av låret. Eller våkne er vel feil ord. Prøv å sovne etter at du har tatt rennafart og sklidd 5m bortover filtteppet hjemme. Da sover du ikke serru...
Men en gang hadde Reine en løsning klar. Etter en kamp hadde jeg mitt sedvanlige brann/skrubbsår på legg og lår.

Jag fiksar detta Rafn, sa Reine og tok frem en sprayboks.

Den inneholdt flytende plaster og Reine begynte å riste på den. Så sprayet han rett på et åpent blødende sår. Den smerten som traff meg millisekunder senere er det verste jeg noengang har kjent. Hadde jeg klart å fokusere så hadde jeg slått Reine rett ned, men smerten var vedvarende i minst 2t etterpå. Har du sett en voksen mann gråte så kan du gange det med 10. Jeg var rett og slett fortvilet. Når smertene endelig roet seg litt leste jeg på bruksanvisning. Der stod det.

Spray aldri på åpent sår.

Det var siste gang Reine fikk nærme seg noe som lignet skade på meg .

God kveld i stua