Nesten....er aldri nok.

Tastaturet har fått hvile en ukes tid, og reiseng har mye av skylden for dette. Samtidig så trodde jeg at jeg hadde ryddet timeplanen for lang tid fremover, men legger man et prosjekt dødt, så kan du ta gift på at det dukker opp minst 3 nye. For en rastløs mann er det derfor aldri så vanskelig å si ja.
Det var derfor tid for en liten timeout. Og for meg så betyr det rett og slett reise og golf. Reise lar seg kombinere med kona, men reise og golf gjør man sammen med mannfolk ;) På torsdag satte jeg derfor kursen mot Girona noen mil nord for europas kanskje flotteste by Barcelona. Jeg elsker Barcelona, og har besøkt byen 5 ganger. Garantert så kommer jeg igjen. Man oppdager noe nytt hver eneste gang man er i baskernes hovedstad. Men denne gangen var det Girona det gjaldt. En nydelig by det også, som vi hadde gleden av å stifte bekjentskap med i 2010. Da kun en liten svipptur innom, men med ønske om å besøke denne perlen nok en gang friskt i minne. At den i tillegg huser Spanias beste golfbane og topp 2 i Europa, ifølge diverse golfmagasiner, er heller ingen ulempe.

Det var faktisk så vakkert som bildet under.

Tour Course Golf de Catalunya

Vi ankom torsdag kveld kl 21.00 på hotellet og dette synest møtte oss når vi rullet inn på parkeringsplassen. Joda, her skulle det gå an å være i 4 dager.

Hotellet på Golf de Catalunya

Allerede kl 9.30 dagen etter skulle vi starte spillet. Men værgudene ville det helt annerledes. Denne dagen hadde det lagt seg et tykt hvitt tåkeslør over hele banen. Solen jobbet hardt for å brenne børt grøten som har for vane å dukke opp hver gang Holmenkollen-søndagen nærmer seg. Først kl 10.45 var det klart for utslag på første tee. Og selvfølgelig slo jeg ut først. Vi var til sammen 13 stk , og samtlige stod for å bivåne starten. Men nerver har ikke denna gutten nei. Slaget satt så ei kula og la seg pent i fairway ca 270m lenger fremme. Lista var lagt.

Tykk morgentåke på parkeringsplassen

De første 9 gikk litt opp og litt ned. Enten par eller trippel bogey ;) Men så løsnet det. De neste 9 spilte jeg 3 over banens par. Etter en kort pause gjøv vi løs på 10 nye hull. Resultatet på de 19 siste hullene ble 5 over banens par. Et resultat som gjorde meg ganske fornøyd. Men det var en ting som irriterte meg. På hull nr 14 hadde vi ca 140m til pinnen. Vinden litt i ryggen og slakt oppover. man så ikke hullet fra tee-stedet, men pinnen var selvfølgelig godt synlig. Valget falt på 9er jernet mitt. Treffet var upåklagelig og den hvite kula seilet mot flagget. Ballen forsvant og vi så ikke nedslaget, men jeg forstod at den var i nærheten av hullet. Irritasjonen overtok for gleden når dette synet møtte meg på greenen.

 Kun cm fra hole in one på hull 14 Tour Course

Nedslagsfeltet ser du i forkant av bildet og bak ser du at det kun manglet noen få cm på en "hole in one". Nesten er som sagt ikke nok, så det ble ingen ny hole in one på meg denne helgen heller. Dagen etter var det nye sjanser og bedre baner (tour og stadium) har jeg aldri spilt før. Denne dagen var vi oppe for å strte spillet kl 09.10. Og værgudene var med oss fra første stund.
Utfordrende og morsom bane. Jeg kommer garantert tilbake.

Stadium Course Golf de Catalunya

Dagens røver.

Grøndalen i kjent stil. Litt sen på ballen ;)

På oppfording skal jeg fortlle litt om den tøffeste spilleren jeg har møtt. Jeg har spilt mot mange råskinn opp gjennom tidene, men tøffheten til Svein Grøndalen når jeg spilte i Moss skal det mye til for å tangere. Han var ikke stygg, selv om Ralf Edstrøm nok er av en annen oppfatning. Edstrøm ble taklet omtrent inn i garderoben igjen av tøffe Grøndalen. Slik var Svein, tøff som toget, men en av hyggeligste personer jeg noengang har møtt. Rett og slett en kjernekar. Onde tunger sier trikserekorden hans ligger like under 10. Jeg vil ikke dementere den påstanden, men hvor mange ganger i løpet av en fotballkamp trikser du så mye ;)
Svein og jeg hadde en spesiell greie. Hvis jeg taklet ham hardt på trening, så visste jeg at det i løpet av den treningen eller neste var min tur å takles av Svein. Noen ganger drøyde han i det lengste. Det å gå å grue seg var alltid verst.
Men jeg var heller ikke kjent for å gi ved dørene, så når Svein taklet meg, så visste han at det kom noe i retur. Ofte drøyde jeg også i det lengste, fordi jeg visste han ventet. En senvinter skulle vi trene på Melløsgrusen, men det hadde sluddet og regnet så mye ay det var umulig denne dagen. Istedet ble vi løpende gatelangs med diverse fysiske innlagte øvelser, Bryst mot bryst, sistemann løpe forbi hele rekken først rett frem, så i sikk sakk. Og så til øvelsen hvor jeg hadde lagt inn min revansje for taklingen dagen før. Vi løp på rekke 2 og 2. Grøndalen var min makker. Nå var det skulder mot skulder som gjaldt. For de som ikke vet hva dette er så skulle vi rett og slett hoppe opp og simulere duell,skulder mot skulder. Først rolig, men så kom min finurlige plan.
I neste duell tråkket jeg ekstra hardt i og Svein mistet nesten balansen. Jeg visste da hva som skulle skje, men Svein ante selvfølgelig ikke lunta. I neste duell kom revansjen fra Svein. han tok rennafart og feiet til, men merkelig nok så var ikke jeg der. På min venstre side befant det seg nemlig en ganske så stor vanndam. I og med at unge Rafn hadde stoppet opp og tatt et halvt skritt tilbake da Grøndalen kom prustende, så var det ingenting som kunne stoppe Raufossekspressen. Han fortsatte på trynet ut i den største vannpytten i hele Moss og ble liggende dyvåt på alle fire. Selvfølgelig til kjempelatter fra alle lagkameratene.
Neste trening måtte jeg igjen vente på hevnen, men det var det verdt.

God kveld i stua.